Tradisjonelt gikk man til banken sin for alle typer lån for noen tiår tilbake. Skulle man kjøpe en moped eller pusse opp huset, så gikk man ofte til sin vanlige bankrådgiver, og det var ofte vanskelig å få lån uten at banken kjente deg. Men tidlig på 1980-tallet oppstod alternativer til bankene. Noen oppstod som egne tilbydere av smålån, og andre oppstod fra butikkjeder hvor man faktisk kunne øke omsetningen ved å låne ut kapitalen i stedet for å sitte på den. Raskt oppdaget noen av disse kjedene, som IKEA og andre at det var mye penger å tjene på å låne ut penger, og da opprettet man egne selskaper som bare drev med utlån. Noen selskaper ønsket ikke å endre fokusen fra å tilby smålån som kundene kunne bruke til å kjøpe produkter fra butikkene deres, eller fra andre butikker, men fortsatte med det til den dag i dag. Disse lånene var gjerne fra 1000kr og opp til 50000kr. De valgte en høyere pris enn man tok for vanlige forbrukslån, og på grunn av at lånene var så lett tilgjengelig, så ble dette, og er fortsatt, en veldig populær måte å låne penger på.
Etter hvert som butikkjedene tjente mer penger så ønsket de også å låne ut mer, da dette øker folks kjøpekraft, og dermed omsetningen i butikken. Konseptet er ikke nytt, selv om vanlige personer ikke har hatt tilgang på så mange tilbydere av smålån, så er hele markedsøkonomien bygget opp rundt samme konseptet. Makroøkonomien i land rundt omkring i verden er basert på å låne ut en viss andel av penger som eksisterer i økonomien for å oppnå økonomisk vekst i landet. Ved at hver krone brukes flere ganger, øker kjøpekraften til innbyggerne i landet, og man ønsker å låne ut mer for å få videre økt kjøpekraft og økt vekst.
Som tilbydere av smålån og andre lån, har bankene tradisjonelt vært stedet man henvendte seg for å få lån. Andre tilbydere ble beryktet for å ha høye priser og for å lure folk til å kjøpe mer, men prisene for et forbrukslån fra andre tilbydere av smålån var ikke stort høyere enn det bankene selv tok for denne typen lån. Banken har en del føringer når det gjelder tilbud av forbrukslån, og derfor innså de fleste bankene at det var smart å opprette egne tilbydere av smålån og kredittkort. På denne måten kunne de konkurrere fritt med andre tilbydere av smålån i markedet uten å måtte forholde seg til de restriktive reglene påført bankene. Bankene tilbød så kundene lån fra disse tilbyderne av smålån som de hadde opprettet, i stedet for å tilby denne typen lån selv. Dette ga dem ytterligere vekstgrunnlag og et godt utgangspunkt for å konkurrere med andre tilbydere av smålån.
Butikkjedene og nettbutikkene som var blitt tilbydere av smålån til sine kunder, opprettet etter hvert egne selskaper som tilbød denne typer tjenester. Eksempler på dette er Ikano Bank som ble startet av eierne av IKEA, og nylig oppstartede Komplett Bank, som er en del av Komplett Group, som er bygget opp rundt forskjellige nettbutikker. Disse bankene fortsetter å være tilbydere av smålån, selv om de også kan bidra med vanlige forbrukslån.
Forsikringsselskaper, som Storebrand og Gjensidige, har også opprettet banker og tilbyr alle produkter som publikum ønsker tilgang på, blant annet smålån og forbrukslån. Det samme gjelder flyselskaper. Norwegian har etablert seg godt i bankmarkedet, i tillegg til å være en tilbyder av smålån og forbrukslån. Det er enkelt å forstå motivasjonen til at de ønsker å komme inn i denne bransjen. Det er veldig lønnsomt å låne ut pengene i stedet for å bygge opp en stor egenkapital. På grunn av den høye renten på smålån, så kan de tjene vesentlig mer på å låne ut pengene enn å investere dem på annen måte.
